(the boat / 5 November 2014)
The day’s last hour falling red
the day’s first hour lying dead
4 o’clock alarmingly said go home it’s late, it’s late
living daylights lost its head eleven o’clock went off to bed
six o’clock is killing the cock nine o’clock licked blood from its wing
one o’clock’s slipped off its string to live now in the dead of night
all the other hours out of sight struck the count of eight
for us the day’s a no-go date
all the times die many times
it’s all the fault of the ones left behind we haven’t managed to forget
the one who died today he is a bowl
standing at the end of the table calling out we’re one too few
we have lifted you and lifted you in a coffin
all at once you became light to lift
all at once you just stayed up in the air
the wind howls we’re one too many look at the coffin
it can sail we’ve tried to forget
the body of the one dead we’ve lowered into the ground
but the face and the words never forget
people painted on the walls and in the bows
of every boat wave to the boat wave
it gave birth to us on this shore
we who only wanted to forget wave to the boat
it dubbed us those left behind
we who flag with a plastic bag
boats give small consolation
the boat says I can give you the sea
we don’t want a sea
we want a land
Translated by John Irons
(båten / 5. november 2014)
dagens siste time faller rød
dagens første time ligger død
klokka fire ville varsle gå hjem det har blitt sent
lyse dagen var helt fra seg klokka elleve gikk og la seg
klokka seks slaktet hanen klokka ni slikket blod fra vingen
klokka ett har rømt rundt svingen for å leve midt på natten
alle andre timer stakk og klang med åtte slag
for oss blir det aldri dag
alle ganger dør mange ganger
det er alle etterlattes skyld vi har ikke klart å glemme
han som døde i dag er han ei skål
som står ved bordenden og roper vi er én for lite
vi har løftet deg og løftet deg i kiste
til slutt så ble du lett å løfte
til slutt så ble du værende i lufta
vinden tuter vi er én for mye se på kista
den kan seile vi har prøvd å glemme
kroppen til den døde senket vi i jorden
men ansiktet og ordene aldri glem
malte folk på veggene og i baugen
på hver båt vink til båten vink
den fødte oss på denne stranda
vi som bare ville glemme vink til båten
den døpte oss til etterlatte
vi som flagger med en plastpose
båter gir oss liten trøst
båten sier jeg kan gi deg havet
vi vil ikke ha et hav
vi vil ha et land
From Gunnar Wærness (1971), Venn med alle, Forlaget Oktober, Oslo 2018
Poem of the Week. 52 poems through the year
From the time when the earliest texts were recorded in runic inscriptions, poetry has had a strong position in Norway. By introducing a new poem each week throughout 2019, we aim to highlight the quality and breadth of Norwegian poetry. «Poem of the Week» presents 52 poems, inspired by the changing seasons and the passing of the year. The selection has been made by Annette Vonberg and Tone Carlsen, and consists of poems from the earliest handwritten manuscripts up until today, with a special emphasis on contemporary poetry.